Utbredelse av hubro i Norge
Hubro var tidligere en alminnelig hekkefugl i hele Norge opp til og med Troms, mens den trolig har vært mer fåtallig i Finnmark. Bestanden har vært i stadig tilbakegang i de siste 100 år.
Også i Norge ble hubro kraftig etterstrebet på slutten av 1800-tallet og gjennom første halvdel av 1900-tallet.Dette førte til en kraftig bestandsnedgang i deler av landet helt frem til arten ble totalfredet i Norge så sent som i 1971. På 1970- og 80-tallet ble det påpekt at hubrobestanden i deler av landet, og særlig på Østlandet, hadde gått kraftig tilbake.
I 1986 ble bestanden på Østlandet anslått til 60-240 besatte territorier, noe som er mye mindre enn de 1100 parene som ble antatt å hekke i de samme områdene på 1920-tallet.
De siste estimatene fra Norsk Ornitologisk Forening viser fylkesfordeling av hubro:
Fylke | Minimum | Maksimum |
Finnmark | 0 | 2 |
Troms | 0 | 5 |
Nordland | 60 | 80 |
Nord - Trøndelag | 30 | 50 |
Sør-Trøndelag | 50 | 80 |
Møre og Romsdal | 25 | 35 |
Sogn og Fjordane | 10 | 20 |
Hordaland | 50 | 80 |
Rogaland | 110 | 150 |
Vest-Agder | 35 | 60 |
Aust-Agder | 14 | 18 |
Telemark | 15 | 20 |
Vestfold | 0 | 0 |
Buskerud | 6 | 14 |
Oppland | 15 | 25 |
Hedmark | 20 | 30 |
Oslo og Akershus | 1 | 1 |
Østfold | 10 | 15 |
Totalbestand | 451 | 685 |
Det generelle bildet viser at den største tettheten av aktive hubroterritorier befinner seg i fylkene Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sør- og Nord-Trøndelag og i et begrenset område i Nordland. På Sørøstlandet, i Østfold, i den nordlige halvdelen av Hedmark og i Oppland er det også flere aktive territorier, men forekomsten er her mer spredt. På sentrale deler av Østlandet, og kanskje spesielt i Vestfold, Buskerud og Oslo og Akershus er mange territorier kontrollert med negativt resultat. Dette er også tilfellet i Møre og Romsdal.
Mange gamle kjente og potensielle hubroterritorier i indre deler av Rogaland, Hordaland og Trøndelag, samt nord i Nordland, i Troms og vestlige deler av Finnmark ble ikke kontrollert i løpet av prosjektperioden. En viss andel av disse regnes imidlertid som utgått eller mindre aktuelle for fortsatt hubrotilhold (Øien m.fl. 2014).