Kartlegging 2008 - 2012
Norsk Ornitologiske Forening startet femårig kartleggingsprosjekt for hubro i 2008.
Kartleggingen ble etter hvert en del av oppfølgingen av handlingsplanen for arten fra 2009. NOF la opp til et femårig prosjekt i perioden 2008-2012, da artens anonyme levesett gjorde det nødvendig at kartleggingen foregikk over flere år.
Til sammen har det blitt samlet inn opplysninger fra 1459 mulige hubroterritorier i løpet av prosjektperioden. Totalt 972 mulige hubroterritorier har blitt oppsøkt, og tilstedeværelse av hubro har blitt påvist ved til sammen 522 (54 %) av disse. En stor andel av lokalitetene som ikke ble oppsøkt i løpet av prosjektet regnes som utgått på grunn av gjengroing, menneskelig påvirkning eller ødeleggelse, men en del har trolig fremdeles tilhold av hubro.
Hekking ble konstatert i 127 ulike hubroterritorier, tilsvarende 24 % av de aktive territoriene.
Med utgangspunkt i tidligere estimater, og ny kunnskap ervervet gjennom NOFs landsdekkende kartleggsprosjekt, estimerer NOF nå den norske bestanden av hubro til 451-686 par. Dette er marginalt høyere enn forrige landsdekkende estimat, noe som i hovedsak skyldes høyere fylkesestimater for Nordland, Nord-Trøndelag, Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Oppland, Hedmark og Østfold.
Økningen i estimert antall par er høyst sannsynlig et resultat av grundigere kartleggingsarbeid, og ikke av en økende hubrobestand i disse områdene. NOF har ingen gode eksempler på fylkebestander i vekst, men flere bestander synes å være mer eller mindre stabile, noe som også gjelder for hubroens kjerneområder i Nordland og Rogaland.
Estimatene NOF har kommet frem til for Finnmark, Troms, Møre & Romsdal, Vestfold og Oslo & Akershus er lavere enn tidligere angitt, og det er god grunn til å anta pågående eller tidligere bestandsnedganger i alle disse fylkene.
Selv om bestandsnedganger kan dokumenteres i flere delområder i Norge i løpet av de siste 20 årene, tyder NOFs landsdekkende kartleggingsprosjekt på at bestanden mange steder er stabil, men at aktivitetsnivået hos de enkelte parene varierer mye fra år til år, ofte som et resultat av varierende næringstilgang. Det antas likevel en svak pågående bestandsnedgang i den norske bestanden.